Abelmonumentet

Den økonomiske veksten i Norge på begynnelsen av 1900-tallet satte fart i gamle og nye planer om å reise minnesmerker over kjente personer.

En kunstnerkomité hadde i samarbeid med Det akademiske kollegium vedtatt at en stående eller sittende portrettstatue av Abel skulle plasseres på trappevangen utenfor universitetets midtbygning. I forbindelse med 100-årsjubileet i 1902 ble det den 26. april utlyst en konkurranse , leveringsfrist var satt til 1. oktober samme år. Foto av det eneste Abelportrettet, utført av Johan Gørbitz i 1826, ble sendt alle deltagerne.

Vigeland hadde allerede i 1890-årene tegnet de første utkastene til et Abelmonument der Abel fremstilles som en "frakkemann". Rundt århundreskiftet ble de tidligere skissene forkastet til fordel for en symbolsk fremstilling av geniet i form av en naken ung mann svevende gjennom rommet.

Vigeland modellerte ikke mindre enn ni utkast. Flere av disse i tradisjonell sittende eller stående positur. Men både i første og siste utkast gjentok han ideen fra tegningene med en naken mann, i det siste utkastet holdt oppe av to mannlige figurer. Vigeland ønsket å fremstille geniets tanke og fantasi.

Det kom i alt inn 19 utkast til monument. Alle de innsendte utkastene ble stilt ut i en sal i bygningen til Historisk museum. Den 23. oktober fallt juryens dom. Vigelands utkast ble funnet å stå høyest i kunstnerisk henseende, men kunne ikke komme i betraktning fordi det falt utenfor programmet. Ingebrigt Vik vant konkurransen med Aagot Vangen på andre plass og Valentin Kielland på tredje. Imidlertid ble ingen av utkastene anbefalt oppført.

Gustav Vigeland skrev et langt brev til komiteen der han begrunnet avviket fra betingelsene og også foreslo en ny plassering av monumentet; "Saa greb jeg Fat paa den oprindelige Idé. Abel symbolsk fremstillet. Under Udarbeidelsen af denne Gruppe tænkte jeg den placeret paa det Sted hvor nu Schweigaard staar."

Vigeland

Vigeland startet nå en intens lobbyvirksomhet for sitt monument. Til Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde skrevet teksten til Abelkantaten, skrev han blant annet: " Jeg maa sige, at jeg vilde bli lei, om jeg ikke faar Bestilling paa dette Monument. Nu har jeg da havt flere Stipendier end andre Kunstnere; jeg er blit sendt ud og ud - og det skulde være som Fan, om de da ikke vilde ha mit Arbeide, naar det er det bedste, jeg nogensinde har gjort. Og nu kommer jeg til Dem, Bjørnson. De vil kunne tale med Myndighet til Abelmonumentkomiteens Formand, Professor Gustav Storm. Og det er jeg forvisset om vil ha Virkning."

Bjørnson fulgte Vigelands oppfordring og skrev straks til professor Storm og gjentar i egne ord Vigelands argumenter om det umulige i å akape en portrettfigur uten brukbart underlagsmateriale. Bjørnson skriver også et innlegg for Vigelands monument i Aftenposten for 3. mars 1903.

Den kraftigste kritikken av monumentet kom fra Christian Krogh. I Verdens Gang 26. mars 1903 gir han en sarkastisk analyse av utkastet hvor han blant annet skriver; "Gruppen gjør nærmest Indtryk af en Jockeyrytter paa et Cirkus, som rider paa to Heste." Etter dette betraktet Vigeland ham som erkefienden og kom med en rekke voldsomme utfall mot Christian Krogh både som person og kunstner.

På grunn av den rådende usikkerheten rundt monumentet begynnte Ingebrigt Vik i januar 1903 på sin statue i naturlig størrelse. For ikke å tape konkurransen gjorde Vigeland det samme i april samme år. Han var i en særdeles vanskelig økonomisk situasjon og hadde ikke engang råd til leire. Han ødela derfor mange leirarbeider, inkludert et samtidig selvportrett, og brukte leiren til det nye monumentet.

Vigeland

Det er tvilsomt om Vigeland hadde hatt økonomi til å fullføre monumentet om han ikke hadde fått støtte fra Sverige. Den kunstinteresserte Gelly Marcus var en varm beundrer av Vigelands kunst. Hun fikk i 1904 en velstående slektning, grosserer Hjalmar Josephson, til å bestille Abelmonumentet i bronse. Hjalmar Josephson forærte skulpturen til Nationalmuseum i Stockholm hvor det ankom i juli 1904. Denne begivenheten ble omtalt i svenske aviser og skapte derfor stor oppmerksomhet i Norge. En avisleser skrev i Aftenposten; "Og den Dag kan komme, da den Skam overgaar os, at Vigelands Abelmonument er reist i alle andre Lande end her, hvor det med rette hører hjemme." Det begynnet nå å ga en nasjonal prestisje i saken.

Gelly Marcus sørget for salget av nok en replikk i bronse til direktør G. A. Hagemann i København, denne ble gitt til Polyteknisk Foræning og står nå utstilt på Danmarks Tekniske Universitet

En annen svenske fikk avgjørende betydning for monumentets - og dermed Vigelands videre skjebne. Finansmannen og kunstsamleren Ernest Thiel hadde fått høre om Vigeland via sin venn Gunnar Heiberg. Han hadde også fått høre om Vigelands verker samt pengeproblemer av Hjalmar Josephson som hadde besøkt Vigelands atelier. Ernest Thiel kunne tenke seg et av arbeidene og spør i et brev om Vigelands reelle og øyeblikkelige behov for støtte, som kan bli å betrakte som forskudd på et fremtidig kjøp. Like etter sendet Thiel 2000 kroner til Vigeland

Den hardeste debatten om Abelmonumentet dreide seg om plasseringen. I mars 1904 foreslo Vigeland å plassere monumentet for enden av Karl Johansgate i vest. Juryen oppfordret nå Vigeland til å lage et utkast til en sokkel. Den 2. november skrev Vigeland til monumentkomiteen og tilbød dem gruppen støpt i bronse for kroner 50.000 eksklusive sokkel og oppstilling.

Den 31. januar 1905 var det et nytt møte i monumentkomiteen som enstemmig vedtok å bestille gruppen. Imidlertid var det disponible beløpet bare kr 25.000 og de måtte i gang med en ny innsamling. Aftenpostens eier, Amandus Schibsted, ledet innsamlingen og kunne 14. november 1906 telegrafere til komiteens formann Wexelsen at oppgaven var fullført; "Mit løfte til Dem og konsul Heiberg om at hjælpe til med tegning af bidrag fra medborgere til Abelmonumentet er i dag opfyldt. De siste 5000 tegnet af Stang, Fr.hald."

Den endelige plasseringen var ennå ikke avklart men i 1907 ble man enige om å reise monumentet i det sydøstre hjørnet av Slottsparken, som siden er blitt kalt Abelhaugen.

Vigeland

Den 17. oktober 1908 ble Vigelands Abel-monument, på en åtte meter høy granittsokkel, avduket: Total høyde er 12,10 meter. Vigeland var ikke til stede da han i all stillhet hadde reist til utlandet.

Professor Dietrichson ba i 1905 Vigeland om å redegjøre nærmere for hva han hadde ment med Abelmonumentet. Vigelands første svar var: "Det vet jeg ikke." Men av frykt for hva publikum måtte tenke om en kunstner som ikke visste hva han gjorde ba han straks Dietrichson om ikke å sitere ham på dette. Abelmonumentet, skriver Vigeland, var ikke utarbeidet med noen bestemt "kraft" eller "makt" for øye. "Nærmere har jeg tænkt paa Geniets intuitive Kasten sig ud i Rummet."

Gustav Vigeland skulle senere foreslå å flytte Abelmonumentet til Nisseberget for å få plass til sin monumentale fontene. Dette ble imidlertid ikke noe av og fontenen er senere reist i Vigelandsparken.

Vik

Av Ingebrigt Viks vinnerutkast ble det først i 1966-69 laget bronseavstøpning - to stykker, den ene står nå i Vik-museet i Øystese, den andre utenfor Abels Hus på Blindern.

Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 84 15 00
Telefaks: +47 22 12 10 99
E-post: abelprisen@dnva.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 84 15 00
Fax: + 47 22 12 10 99
E-mail: abelprisen@dnva.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS